tirsdag 5. januar 2010

Gradering av katastrofer

"Katastrofeofre føler at de ikke blir tatt på alvor," leser jeg i gårsdagens Aftenposten. En helsides kronikk, og en halvsides artikkel tar for seg Åstaulykken og Tsunamien for henholdsvis 10 og 5 år siden. "Svært mange berørte har fremdeles store problemer. Likevel finnes det fortsatt ikke noe program for hvordan de skal behandles og ivaretas."
La meg si det med en gang: Jeg har ikke til hensikt å minimalisere pårørende etter store katastrofers smerte og sorg. Jeg kan knapt forestille meg hvor smertefullt det må være å måtte slippe mitt barns hånd i frådenede vannmasser. Jeg unner de etterlatte all den hjelp og støtte de kan få. Men ...
I den samme avisen finner jeg to bitte små notiser. "Omkom etter bilulykke på Senja". "Mann savnet etter brann i Drangedal". Det sitter tusenvis av etterlatte og pårørende i Norge som ikke får hjelp fra det offentlige. Hvem avgjør hvilke katastrofer som er spesielle nok til å fortjene offentlighetens lys? Hvem definerer og graderer sorg og smerte?
Mange mister barn, ektefeller,søsken og venner i "hverdagsulykker". Hva slags smerte er det? De etterlatte etter selvmord blir stadig flere. Det sitter pårørende ved sykesenger i alle landets sykehus og ser sine kjære dø langsomt av nådeløse sykdommer. Hva slags smerte er det?
Hver og en av dem erfarer sin egen spesielle katastrofe. Svært få av dem får tilbud om offentlig hjelp. Ingen fete overskrifter forteller deres historie, ingen minnekonsert, ingen kongelige eller offentlige personer møter dem i deres sorg.
Jeg sitter med hundrevis av brev som jeg har fått etter at jeg skrev Idas Dans. Fra mennesker som føler seg så ensomme i sin sorg at de søker meg, et vilt fremmed menneske, for trøst og støtte.
Jeg forventer ikke at alle skal ha krisepsykiatri og katastrofehjelp. (Akkurat nødvendigheten av det, tror jeg at jeg må ta i et eget innlegg.) Men de aller fleste mister ett menneske av gangen. Blir det verre når min kjære dør samtidig med mange andre? ...
Svært mange sitter ensomme med sin sorg og smerte. Er de annenrangs pårørende?

31 kommentarer:

  1. Jeg har ofte tenkt at det nesten må være lettere å miste en av sine nærmeste i en "synlig" katastrofe.Da står kriseteam og forsikringsselskap fortere klare enn når man mister noen i det du kaller hverdagsulykker. man er like lamslått da, men må begynne å nøste selv og finne ut av systemet. Søsteren min døde i en ulykke i USA,før epost gjorde kontakt med andre tidssoner enklere. jeg skulle gjerne hatt en hjelpende hånd i nærheten de ukene før vi fikk henne hjem, og litt mer oppfølging etterpå. På den annen side, vi ble spart for å se hennes død smurt utover avisforsider og som hovedoppslag i nyhetene på tv.

    SvarSlett
  2. Jeg har hatt den samme erfaringen som deg, fru Storlien. Jeg har hentet broren min hjem i kiste, etter en hit-and-run ulykke i USA. Det var ikke enkelt. Det var også smått med kongelige som møtte oss på flyplassen ...

    SvarSlett
  3. Viktige spørsål og tanker dette her! For enkeltmenneskene er jo katastrofen like stor uansett hvor mange det rammer, og som kirke (jeg er kateket) har vi kontakt med både de små og de store katastrofene. Men vi har hatt noen runder her hos oss på dette med offentlig oppfølging i etterkant, markering av 1 årsdag osv.. det er ikke enkelt og vite hva som er rett, for vi ser at noen kan føle seg oversett. Men vi har også opplevd at det i de offentlige katastrofene har vært mye oppmerskomhet fra alle kanter, på godt og vondt, og så er det plutselig helt stilt, og da blir kontrasten veldig stor..

    SvarSlett
  4. Åh, jeg ble SÅ glad da jeg så at jeg hadde fått kommentar fra deg! Du er jo en av mine favorittbloggere. OK om jeg linker deg, forresten?

    Kreativ måte å løse dilemmaene på. Hehe. Godt nyttår til deg også, Gunnhild. Jeg beundrer deg.

    :)

    SvarSlett
  5. Godt innlegg hvor du stiller betimelige spørsmål, Gunnhild.

    Jeg tror ikke man kan sette menneskers sorg opp mot hverandre og foreta en måling. Derimot tror jeg at uansett hvordan tapet skjedde og om man mistet en eller flere, så er det viktigste at folk opplever å bli sett i sorgen sin - at andre tør å ta del selv om det er vondt. Jeg jobber i psykiatrien og har noe erfaring med sorgarbeid og debriefing etter alvorlig hendelser. Min erfaring er at det ikke er så viktig om man er profesjonell med faglig balast, eller ei. Men at man først og fremst er et medmenneske som holder ut andres smerte. Dessverre er ikke alle så heldige å ha slike mennesker i livet sitt.

    Glad for å ha oppdaget bloggen din :)

    SvarSlett
  6. En annen side ved det du nevner, er den graderingen av sorg som kan oppstå for en familie. Mine venner var mer opptatt av foreldrene mine,og det fantes ihvertfall ikke da ( fjorten år siden ) sorggrupper for søsken som mistet søsken. dette var en periode i mitt liv hvor jeg sterkt ønsket å bli sett, så det var sårt.

    SvarSlett
  7. Curly: Jeg er enig. Det er ikke nødvendigvis eksperthjelp folk trenger, men å bli sett av modige mennesker. Noen har ressursfattige nettverk, og det skal krefter og guts til for å søke hjelp selv. Det er de jeg slåss for. Og sorg og smerte kan aldri sammenlignes eller graderes! (Jeg har tenkt å skrive et eget innlegg om dette med eksperthjelp og krisepsykiatri.) Så stay tuned :)
    Fru Storlien: Å miste et barn er det verste som kan erfares, er en "opplest og vedtatt sannhet". Det er en drittsetning! Jeg graderte meg selv ned da broren min døde. Mor og far hadde jo mistet barnet sitt. Jeg tok vare på alle andre enn meg selv og min egen sorg. Jeg gikk på en kjempesmell etter flere år.
    Jeg har erfart å miste en bror og et barn. Det er smertefullt - begge deler, veldig smertefullt.

    SvarSlett
  8. Jeg fikk anbefalt "Idas dans" av en venninne for fire dager siden, og mamma leide den dagen etter. Hun jobber på Ramstad ungdomskole, tror hun har fortalt at Ida gikk der. Men dette var før hennes tid der. Jeg har nå lest boken konstant i to dager, og jeg er ferdig med den. Det er en helt fantastisk bok og jeg ble ufattelig rørt av den, kanskje også fordi jeg kjenner meg litt igjen i reaksjonen din og Ida sin. Jeg har selv en dødssyk far med ALS.
    Jeg hadde et spørsmål bare, og jeg forventer ikke at du skal si ja, men jeg kan jo spørre allikevel. Jeg har så inderlig lyst til og se et bilde av Ida. Kunne du publisert noen bilder av henne?

    Uansett, jeg bøyer meg i støvet for deg. En fantastisk blogg og en fantastisk dame.

    SvarSlett
  9. Andrea; du finner bilder av Ida på hjemmesiden min.
    Jeg hadde en venn med ALS. Det er en fryktelig sykdom. Du har min fulle sympati.

    SvarSlett
  10. Hei!

    Jeg er ei jente i 10 klasse fra Elverum Ungsomsskole, som har lest Ida's dans og syntes den var kjempe fin!
    Boka fanget meg virkelig. Vi har et prosjekt på skolen, der vi skal skrive om en bok vi har lest. Jeg har valgt å skrive om Ida's dans. Derfor trenger jeg litt kunnskap om deg som skrev boka.
    Hadde vært veldig fint om du ville fortelle litt om det. Om du kunne ha skreveet litt tanker og refleksjoner rundt den siste stunden og hvorfor du valgte å skrive en bok om det, hva som fikk deg til å begynne å skrive.
    Hvis du har mulighet til å fortelle litt, kan du svare meg på nasseboss@hotmail.com.
    Hilsen Malin Sætre.

    SvarSlett
  11. Hei,

    Jeg har flere ganger gjort meg akkurat de samme tankene som deg, Gunnhild.

    I dag er det på datoen tre år siden sønnen min døde plutselig, bare 22 år gammel. Savnet er enormt, jeg pleide å kalle ham hjertet mitt...

    Men: Jeg har ikke mistet barnet mitt, det er Tom som har mistet livet sitt.

    For meg er dette en viktig forskjell.

    Vennlig hilsen
    Sissel

    SvarSlett
  12. Rart det der, hvordan sorg alltid skal graderes. Søsteren min måtte føde sitt døde barn et par uker før termin, og sorgen var stor og tok tid. Den er der enda, men på en levelig måte. Babyen var frisk og helt ferdig. Tilbakemeldinger fra omgivelsene var og er ofte: Men du skal være glad for at det skjedde før hun ble født, hadde dere fått hatt henne hos dere en stund, så hadde det vært mye verre.

    Jeg lærte vel av dette at man aldri kan rangere sorg, hva som er verst og mest, ikke andres i alle fall. Hun sørget over alt hun aldri fikk oppleve, og ønsket mest av alt at hun hadde fått sett øynene hennes, hørt lydene hennes og alt det andre man drømmer om. Så hadde hun i det minste hatt de minnene med seg videre

    Så ja, jeg er veldig enig med deg, alle har sin sorg og sin vei ut av sorgen. Og ingen har rett til å si til andre at det hadde vært mye verre om...

    SvarSlett
  13. Hei..,Jeg husker du sa det på konserten til Radiumhospitalets venner også..."det er ikke sikkert at det værste som kan skje er å miste barnet sitt", jeg opplevde det som en bastant påstand, for noen er det værste som kan skje å miste sitt barn. Ikke dermed sagt at andre opplevelser, tap etc ikke er vonde, eller traumatiske, heller ikke at respekten for andres lidelser blir borte.For meg er det ikke en "drittsetning", for meg var det verste som kunne skje å måtte følge mitt eneste barn gjennom krefthelvete, stå maktesløs å se hennes smerter, sloss mot helsevesen, og dra fra sykehuset midt på natten,fordi ingen fortalte meg at jeg kunne bli så lenge jeg ville, eller at jeg tilogmed kunne tatt henne med hjem en siste gang. Der var ingen stearinlys, eller fyr på peisen..

    SvarSlett
  14. Anonym; Jeg tror du misforstår meg. For meg var det også det verste som har hendt meg. Jeg kan knapt beskrive hvor smertefullt det var, og er tid tider. Men oppleste og vedtatte "sannheter" er fremdeles dritt, synes jeg. Hvis det å miste barnet sitt er det verste som kan erfares, hva gjør det med andres lidelser? Er andres tap mindre? For den ensomme mannen er det å miste katten det verste. Jeg synes vi skal ha medfølelse også med han. Jeg synes han skal få lov å si det, uten å nesten svelge tungen fordi jeg har "opplevd det verste". Det jeg mener er at sorg og smerte ikke kan, eller skal, graderes. Hvem skal fortelle en mor som skal dø fra sine små barn at det finnes verre ting? ...
    Jeg beklager hvis det jeg sier sårer deg, og jeg vet at du har det vondt. Men jeg mener fremdeles at bastante oppleste og vedtatte "sannheter" er dritt. Hvem avgjør hva som er best og verst i livet mitt?

    SvarSlett
  15. Kjære du, ja da har jeg misfortått deg! For som jeg også skrev, respekt for andres lidelser blir ikke borte. Jeg er helt enig med deg! Det andre opplever med smerte og sorg, er helt reelt for dem!Andres tap er ikke mindre verdt! Jeg har mang en gang måtte be mennesker rundt meg om ikke å gradere ned sine sorger og bekymringer, fordi jeg "har opplevd det verste", det var og er det det verste for meg. Og det var vel det som ble misforståelsen her...,at jeg trodde du mente at verre ting kunne skje...,men selvfølgelig, du så det store bilde, jeg så kun mitt eget...,kanskje fordi ord på skjerm ikke alltid får med seg nyansene. Og..selvfølgelig er det bare du som kan avgjøre hva som er best og verst i ditt liv, det sammen med meg, med mannen som mistet katten sin osv osv. mvh Wenche.

    SvarSlett
  16. Malin Sætre sa...
    Hei!

    Jeg er ei jente i 10 klasse fra Elverum Ungsomsskole, som har lest Ida's dans og syntes den var kjempe fin!
    Boka fanget meg virkelig. Vi har et prosjekt på skolen, der vi skal skrive om en bok vi har lest. Jeg har valgt å skrive om Ida's dans. Derfor trenger jeg litt kunnskap om deg som skrev boka.
    Hadde vært veldig fint om du ville fortelle litt om det. Om du kunne ha skreveet litt tanker og refleksjoner rundt den siste stunden og hvorfor du valgte å skrive en bok om det, hva som fikk deg til å begynne å skrive.
    Hvis du har mulighet til å fortelle litt, kan du svare meg på nasseboss@hotmail.com.
    Hilsen Malin Sætre.

    SvarSlett
  17. "Studentmiljøet i Trondheim aner ikke hvem den drepte 29-årige kvinnen er.
    Han understreker at alle studenter som ønsker det får den krisehjelpen de har behov for i forbindelse med drapet.
    - Vi har også kontakt med psykologisk helsetjeneste i kommunen som står klar til å bistå.." ( Dagbladet i dag)

    Med all respekt for tragedien - og for all del det er sikkert velbegrunnet - kan likevel ikke fri meg fra å tenke på alle de som kjemper aleina med sine nærme, kjære og inderlige kjente tap...
    Gunnhild du beskriver det så riktig og klokt, har mange ganger reflektert over akkurat dette selvom jeg til nå ikke har vært i en lignende situasjon (takksam)...

    SvarSlett
  18. Malin Sætre: Jeg tror du finner det meste på hjemmesiden min.
    Elfrid: Her er du inne på noe viktig. Jeg kommer til å kommentere dette med krisepsykiatri i et eget innlegg snart :)

    SvarSlett
  19. Mange skriver at du er meget god til å ordlegge deg, og at du tar opp vesentlige ting, Gunnhild, jeg er så hjertens enig!
    Det er ikke fritt for at dette innlegget setter i gang en del tanker. Midt på syttitallet ble jeg enke (25 år) med et barn på 18 måneder og midt i løpet med nr. 2. Etter en uke på sykehus døde mannen min av ALL. Livet ble plutselig annerledes.

    La meg ha sagt med en gang at det meste gikk fint takket vare flott familie og en like fin menighet der alle kjente oss og vår nye situasjon. Men kvelden før jeg skulle hjem fra klinikken var det ikke fritt for at det ble litt tungt. Forskjellen ble så åpenbar.

    Etter en stund fikk jeg forespørsel fra en venninne om jeg kunne bli med på et seminar for sykepleiestudenter, tema skulle være sorg og sorgreaksjoner. Min oppgave var å si noe om det å være pårørende. Nå hadde jeg jo bare en kort ukes erfaring som pårørende, men sa allikevel ja. Heldigvis. For meg ble dette en svært nyttig opplevelse, det var første gang jeg fikk vite noe som helst om det å møte sorg, utenom min egen erfaring, selvsagt.

    Det jeg vil frem til, er at vi heldigvis har beveget oss i riktig retning når det gjelder dette temaet, selv om vi ikke har nådd langt nok. Nå finnes det sorggrupper man kan delta
    i.

    Men som du skriver, Gunnhild, katastrofen for den enkelte er jo antagelig like stor hver gang man mister en man er nært knyttet til, enten det er én eller mange som dør på én gang. Husker første gang den tanken slo meg, en buss med svenske barn og ungdommer forulykket i en tunnel i Måbødalen. Da lærte svenskene krisepsykiatri av oss i Norge. ”Hva med de som mister én, tenkte jeg da, trenger ikke de hjelp, da?”

    Grethe

    SvarSlett
  20. okei. takk! :)

    SvarSlett
  21. Kjære Gunnhild.

    Takk for at du setter lys på viktige ting. Spesielt rørte dette innlegget meg. Får lyst å rope høyt over land og strand i enighet med deg. Vil gjerne legge til en annen gruppe pårørende her også. Pårørende til domfelte som må sone sin straff i fengsel. Her er det ikke noen hjelp å få ....heller ingen som sender varme tanker.....kanskje heller det motsatte av gode tanker faktisk. Desverre vet jeg hvordan det er å være pårørende i begge gruppene.... altså å miste nære og unge brått.....og det å sitte igjen etter at noen må sone fengselstraff. Vet du hva det verste er? Det er alltid gode tanker rundt de som har dødd og man trøster seg med at de har det godt der de er nå. Derimot vet man at den som sitter i fengsel har det helt for jævlig....og ringvirkningene rundt er ikke til å tro. Annet enn at man som familie blir styrket er det ikke noe fint å si....overhodet.

    Idas dans fikk meg til å oppdage bloggen din. Tusen takk for at du delte alt det fine og triste med oss lesere. Den boka har satt sine (fine) spor i meg.

    :) :) :)

    SvarSlett
  22. Anonym: Kjære deg. Du har så rett, så rett. Jeg har mange ganger tenkt på akkurat det du peker på. Hvordan er det å være pårørende til "gjerningsmannen"? Vi som har mistet noen sitter igjen med sorgen, men sympatien varmer oss fra alle kanter. Det må være stikk motsatt for den andre gruppen. Vi slutter ikke å være pårørende, uansett hva som hender. Og kjærligheten vår ligger der fremdeles.
    Likevel er jeg overrasket, og imponert over at du kan si at familien blir styrket. Det står det respekt av. Ikke alle kan si det, tror jeg.
    Uansett: - Du har min fulle sympati.
    Takk for pene ord om Idas Dans, og takk for at du tar opp et så viktig tema.

    SvarSlett
  23. Wow! Så uendelig takknemlig for at du kommenterte mitt innlegg...ble helt oppspilt, kry, glad, rørt og alt på en gang!
    Beundrer ditt skrivetalent og ikke minst ditt mot og din styrke. Takk for kommentaren, den gjorde dagen (dagen hadde sikkert blitt flott uansett, men nå ble den ekstra flott!)*smiler*

    SvarSlett
  24. hei gunnhild. jeg har lest din rørende bok, Idas dans, den er veldig fin, gråter hver gang jeg leser eller hører den, nå har jeg begynt på nytt så dette blir den 5 gangen jeg hører den. blir aldri lei av den. du er utorlig god forfatter. elsker den.

    SvarSlett
  25. Hei! Jeg mistet min far (48 år) for en måned siden. Han var alkoholiker og døde (uventet) hjemme. Vi fikk tilbud om krisehjelp, og opplevde fantastisk støtte både av politi, begravelsesbyrå og fastlege. Det var noe annet enn det vi ofte opplevde når han var i live, når vi prøvde å få hjelp til ham. Men, uansett, så opplevde vi iallfall å bli sett. Og det beste var at den respekten for alkoholikere, som ofte mangler mens de lever, var der da han døde. Vår sorg var ekte. Vi var stolte av og glad i pappan vår, han var bare veldig syk. Så av og til fungerer det for oss som ikke har opplevd "katastrofer" også:-)

    Har forresten nettopp lest Idas dans. Den gav meg veldig mye. Håper pappaen møter henne der de er nå:-)

    SvarSlett
  26. synne: Takk
    Cornelia: Så trist med faren din. Men så godt at dere fikk hjelp da han døde.
    Jeg vet jo at oppfølging også fungerer etter "hverdagsdødsfall", til tider. Men ved store katastrofer er det en slags automatikk i det, som ikke finnes i forbindelse med andre ulykker etc. De er mer stedsbetont eller overlatt til tilfeldigheter, er min oppfatning.
    ... og pappan din og Ida møtes nok :)

    SvarSlett
  27. Hei igjen, og takk for det:-) Må nevnes at vi kommer fra et lite sted der det gjerne er lettere å bli sett. Hverdagsdødsfallene skjer ikke så ofte der, vi ble kanskje ikke "en i mengden". Vi ble tatt godt vare på, og det er viktig å få frem den historien. Når det er sagt, så er den enda viktigere å få fram historiene til de som ikke får den hjelpen de har behov for. Flott at du tar opp problemstillingen.

    Og nok en kommentar om boken: du er sterk som deler det vondeste og næreste. Men du skal vite at boken din fylte meg med varme i en vanskelig tid. Spesielt det du skrev om at du følte Idas nærvær i første kapittel (hvis jeg ikke husker feil). Jeg har følt pappa sitt nærvær en gang i ettertid. Det var utrolig sterkt. Spesielt for en jente som egentlig ikke tror på sånt;-)

    Takk for svar, og ha en flott dag:-)

    SvarSlett
  28. En ting til: det gjenstår selvfølgelig å se hva som skjer senere. Foreløpig har ingen glemt oss, men hverdagen innhenter oss litt etter litt. Etter en stund vil folk slutte å spørre, mens sorgen nok fremdeles er stor hos oss nærmeste. Vi er heldige som har ett stort og godt nettverk av familie, venner og arbeidskollegaer. Det er ikke alle som har det.

    Ingen bør være alene med sorgen sin.

    Sånn, nok mas fra meg nå;-)

    SvarSlett
  29. Viktige spørsmål som blir tatt opp her!
    Sorg er en ensom opplevelse uansett, tror jeg - selv med gode folk rundt seg, sitter man der likevel alene om å oppleve det akkurat man opplever.

    Selv mistet jeg en sønn en januardag for 15 år siden. Vi var heldige og fikk god oppfølging fra sykehuset og en del av de rundt oss. Ikke noe å klage på der, men det er like forbannet en svært ensom sorg å bære på, spesielt etter at jeg ble skilt fra mannen min.

    Sorg kan ikke måles eller veies, så jeg føler meg heller ikke helt bekvem når noen sier "det og det er det verste". At sønnen min døde er det verste jeg har opplevd, det er det ingen tvil om, men det betyr ikke at andres tap gjør mindre vondt.

    SvarSlett
  30. Viktig innlegg, Gunhild! Akkurat dette temaet må vi snakke om i en egen samtale tror jeg. Jeg husker godt at jeg i 2005 syntes det var rart at de som hadde hatt et eller annet å gjøre med tsunamien fikk egne ordninger, mens de som samtidig med tsunamien opplevde at nære holdt på å dø av kreft, eller døde av kreft, hadde ingen ordninger.

    SvarSlett