Jeg har nettopp lest Jørgen Skavlands kronikk i Aftenposten. Den sender meg ut av kjøkkenet og opp på det lille kontoret mitt i andre etasje. Til skrivebordet mitt, som er omkranset av bilder, med og uten rammer. Bilder av barn og barnebarn, og bilder av Ida, som døde av kreft. Bilder av en smilende og lattermild Ida, med og uten hår. Bilder av sterke, levende, flotte unge mennesker.
Intensjonen min er å kommentere Skavlands kronikk, der han peker på at vi er de sykeste friske menneskene i det beste landet i verden.
Pc'n min viser at Regine har oppdatert bloggen sin. Jeg har hatt litt kontakt med Regine.
Jeg tenker på henne, og på Ida, hver gang jeg ser lappen som står blant bildene mine. Lappen med setningen som er verdens beste påminnelse om å leve NÅ. Jeg har skrevet om denne setningen i en tidligere blogg. Den tåler gjentagelse: "Livet består ikke av å vente ut stormene. Det handler om å lære seg å danse i regnet."
Les Regine Stokkes blogg. Ta deg tid. Unn deg tid. Denne unge jenta kan lære oss mye om det å danse i regnet. Ida var min læremester.
Kanskje vi ikke er så syke som vi tror. Kanskje våre plager ikke er så utålelige som vi tror. Kanskje våre problemer ikke er problemer, men naturlige utfordringer i livet.
Les Regines blogg.
Og LEV - NÅ.
Ja til burkini!
for 15 år siden
Jeg har lest bloggen hennese. Følger med på alle oppdateringer.. Og jeg føler med henne. Hun er utrolig tøff...
SvarSlettGunnhild - nok en gang klarer du og sette ord på et vanskelig tema. Regines blogg har jeg fulgt,og hun har gitt meg mange "tankevekkere" underveis. En nydelig og ung jente som har fått en altfor krevende livserfaring!
SvarSlettSå enig i HELE dette blogginnlegget. Takk :-)
SvarSlettDu har så rett, så rett. Jeg har fulgt Regines blogg nesten helt siden den begynte og jeg har lært så ufattelig mye. Jeg har lært å sette pris på ting, ikke ta noe for gitt og jeg føler at jeg på en måte har blitt kjent med et vidunderlig menneske. Jeg har også lært å bli "sint" på en ny måte. Jeg er ikke lenger sint fordi det er noen ting jeg ikke får være med på, eller at jeg blir sint for at håret ikke er sånn som jeg vil ha det. Nå blir jeg sint på mennesker som ikke ser lenger enn sin egen nese, som kun tenker på de tingene de selv er opptatt av. De tror at de blir så veldig viktige personer om de mener noe om politikk for eksempel.
SvarSlettJeg nådde et slags høydepunkt her om dagen da mange av vennene mine la ut på Facebook om hvor ufortjent de syns det var at Obama fikk fredsprisen. Jeg er vel kanskje ikke helt fornøyd med det jeg heller, men jeg går ikke rundt og klager på det for det. Det er mange andre ting i verden som er mer ufortjent. At unge, vakre mennesker blir ravnet av alvorlig sykdom som kreft er det jeg vil kalle ufortjent!
Selv har jeg diabetes, og mange personer rundt meg synes så synd på meg fordi jeg har det. Selv bryr jeg meg ikke særlig om det, jeg kan bare ikke synes synd på meg selv. For jeg er jo ikke syk i den forstand. Min sykdom har ingen ting å si i forhold til Regines sykdom for eksempel. Da syns jeg det blir feil at jeg skal gå rundt og syte og klage fordi blodsukkeret steg over 20 etter en bursdagsfest. For det ordner seg, jeg vet at det ordner seg. Mennesker med alvorlige sykdommer, kan ikke vite om det ordner seg.
Dette ble en smule langt, men jeg vil også si at jeg synes også at du skriver veldig godt, og jeg kjenner meg selv igjen i mange av meningene dine.
Line, 16 år
Du skriver så godt!Jeg får gåsehud av det du nettopp skrev om Regines blogg og dine erfaringer ellers. Takk skal du ha! Jeg leste på bloggen din det du sier om at døden er en naturlig konsekvens av livet, og intet nederlag. Synes det er fantastisk flott sagt det også!
SvarSlettTakk for gode kommentarer, alle sammen.
SvarSlettOg hei igjen til deg, Bengt. Du vet hva det handler om :)
veldig godt innlegg! jeg følger Regine Stokkes blogg sporadisk, og beundrer henne. Og, jeg beundrer deg også. Du har klart å formidle en stor sorg, noe som er viktig siden døden har blitt noe vi helst ikke snakkerom. Takk!
SvarSlettHei, Fru Storlien.
SvarSlettJeg er så enig med deg. Vi må snart våge å snakke om døden. Ingen av oss kommer levende fra dette livet, uansett ;)
Heei Gunnhild.
SvarSlettJeg må bare få si at "IDAS DANS" er den sterkeste , vakreste og den mest lærerike boka jeg har lest hittil i mitt liv ! Etter å ha lest den boka , sitter jeg igjen med god lærdom, og ikke minst så sitter jeg igjen med motto : LEV NÅ. TAKK, for at du valgte å skrive denne boka!
Hei Marita. Ja, det er en kunst å leve her og nå, og ikke vente til alt ligger til rette. Da kan vi risikere å bruke hele livet på å vente :)
SvarSlett