Thinspiration versus Marilyn Monroe

Jeg leser en artikkel om, eller rettere sagt mot, den nye trenden "thinspiration". Blogger som skal gi inspirasjon til mennesker som vil bli tynnere enn tynnest. Hjelp og støtte på veien til anorexia.
I artikkelen trekkes det motsatte idealet frem; Marilyn Monroe. Idealet burde være sunne, runde kurver som Marilyn Monroes. Man bør fremelske de normalvektige, sier ekspertisen.
Hva er normalvektig?
Jeg vokste opp i den tiden Marilyn Monroe var idealet. Vi skulle ha fyldige, kvinnelige former. Runde hofter og lår, store pupper. Jentene skulle ha kjøtt på beina.
Men jeg var ikke skapt sånn!
Jeg var tynn - veldig tynn. Jeg hadde lange, tynne ben, smale gutteaktige hofter, små pupper. Jeg ble stemplet undervektig etter alle skalaer.
Jeg spiste. Jeg åt! Jeg gjorde alt for å se ut som idealet. Jeg drakk kakao med krem nesten hver kveld. Sommeren var en lidelse. Om vinteren kledde jeg meg i lag på lag for å virke fyldigere. Til ingen nytte. Gamle tanter ville fore meg opp, jevnaldrende ertet meg på grunn av de lange tynne bena. Jeg kjente press fra alle kanter.
Min normalvekt var undervektig!
Så kom Twiggy, til fortvilelse for "normalvektige" og foreldre. Anorexiaens mor var født. Runde, kvinnelige former var ut. Plutselig skulle alle se ut som meg. Jeg var blitt et ideal!  

Vi er skapt forskjellig. Problemet ligger i at alle skal se like ut. At vi higer etter å være noe vi ikke er. Jeg er ikke bra nok. Jeg må forandre meg. Enten ser jeg ut som idealet, eller jeg er ut.
I dag er idealet tynn, glatt og ung - for alle aldersgrupper. Et uoppnåelig ideal for majoriteten av kvinner og menn. I særdeleshet for oss som er godt over femti.
Skal vi kjempe for et ideal som fremelsker de normalvektige? Bør Marilyn Monroe igjen bli den kvinnelige malen?
... eller skal vi akseptere at vi er forskjellige og glede oss over hverandres ulikheter?