mandag 25. juli 2011

Sorg er alt.

Akkurat nå starter mange mennesker sin tunge vei gjennom sorg, smerte og bunnløs fortvilelse. Det finnes ingen snarvei eller lettvint løsning. Hver og en av dem må finne sin egen vei. På lange strekninger vil de få følge av andre, men deler av veien må de gå alene.
En feig liten usling har tatt mer enn 90 menneskeliv. Minst 85 av dem er ungdommer.
Hver og en av dem har foreldre, søsken, besteforeldre, venner og naboer. En hel skare mennesker er i sorg og fortvilelse. Jeg håper de kjenner bølgen av varme fra en hel nasjon mennesker som flagger på halv stang, som tenker på dem, og er med dem i sorgen.

Jeg var heldig. Jeg fikk mulighet til å være tilstede for Ida, til å trøste, og holde rundt. Denne muligheten stjal drapsmannen fra mer enn 90 menneskers familie. Min egen mor erfarte det samme da en annen feig usling meide ned min bror med bil, og forlot ham døende i veikanten.
Jeg har hatt et godt liv, sier mor i dag. Jeg har snille barn og barnebarn. Ingen av dem har gitt meg sorg. Ingen av dem er tyver, drapsmenn eller forbrytere…

Feige uslinger har også foreldre, søsken og venner. Jeg håper de ikke kjenner bølgen av hat. Jeg håper vi greier å se at dette hatet gjelder kun en mann, ikke en hel familie eller en gruppe mennesker.

Været gjenspeiler den uforståelige tragedien. Skyene ligger blytunge og mørke over Oslo og Utøya. Regndråpene blander seg med tårene som felles over hele landet. For mange er det vanskelig å tro at solen noen gang kommer til å dukke frem igjen.
Det blir sol. En lang stund vil det bare være så vanskelig å få øye på den.
Men det blir sol.

7 kommentarer:

  1. Det er så uvirkelig. Vi må stå sammen og vise kjærlighet for hverandre <3

    SvarSlett
  2. Jeg håper at familien hans også har ett støtteapparat,det må være grusomt for dem også.Han har en mamma,en pappa og en søster.Håper noen er der for dem.

    SvarSlett
  3. Det viser seg jo nå at er det noe vi kan, så er det samhold. Denne dusten trodde han skulle skape splid og frykt, men så er det stikk motsatt. Hans uhyrlige gjerning skaper nærhet, kjærlighet og samhold.

    SvarSlett
  4. Vi våknet til en regntung lørdagsmorgen, hvor den ufattelige tragedien som har rammet ungdommer på Utøya og deres pårørende, i all sin ondskap og grusomhet gikk opp for oss.

    Jeg har aldri sett Norge fylt med så mye kjærlighet, savn, medmenneskelighet og solidaritet... Simultant.
    Under alle landets rosetog på mandag, virket det som om vi alle var i nær familie. Ingen grupperinger, ingen sosiale klikker og ingen emosjonelle sperrer. Kun ubetinget samhold og nestekjærlighet.
    Ubeskrivelig vakkert!

    Midt opp i alt det grusomme er jeg stolt av landets ledere, stolt av vår nasjon og jeg er stolt av å være nordmann! Måtte vi aldri glemme, og må dette aldri, aldri få skje igjen..

    - Tonje

    SvarSlett
  5. Vårt lille land, rammet av en ufattelig, uforståelig tragedie. Som gjør så ufattelig vondt for alle. Men jeg er så utrolig stolt av hvordan landet vårt har respondert. Med løfte om mer åpenhet, demokrati og kjærlighet. Ikke hat og hevn, men tro håp og kjærlighet. Vi står samlet, uavhengig av rase, religion og hudfarge.

    Jeg syns Nordahl Grieg sitt dikt "til ungdommen" passer fint i denne tiden. Her er to vers som røre meg, og som jeg syns gjenspeiler det folket har vist i dagene etter 22/7:

    "Kanskje du spør i angst,
    udekket, åpen:
    hva skal jeg kjempe med
    hva er mitt våpen?

    Her er ditt vern mot vold,
    her er ditt sverd:
    troen på livet vårt,
    menneskets verd."

    SvarSlett
  6. Og i dag skinner solen igjen, både på Utøya og i Oslo.

    SvarSlett
  7. Kjære Gunnhild.

    Jeg har lest Idas dans idag, blant annet fordi jeg har sett den anbefalt på så utrolig mange forskjellige blogger. Og jeg må bare si WOW! Aldri har en bok truffet meg så rett i hjertet. Tårene trillet fra side en. Den styrken du utviser overgår alt jeg har sett noensinne. Måten du beskriver Ida på er helt unik. Hun virker som en fantastisk og helt spesiell jente som aldri burde ha måttet gjennomgå det hun gjorde. Jeg ringte blodbanken i Oslo med det samme jeg var ferdig med boken, håper du innser hvilket viktig arveide du har gjort med å publisere denne boken.

    Jeg ønsker alt vel til deg og dine,

    Mvh Oda

    SvarSlett